Å ta beslutninger.....

Ole Håvard var klar for en telttur på fredag, og vi bestemte oss for å dra til Reinøya i Porsanger. En kjøretur på noen mil, og så var vi i Kolvika, klare for take off.

Etter en drøy times kryssing gjorde vi landhogg på vestsiden av Reinøya. Bål, lavvo og middag ble fikset på kort tid, og vi fikk noen fine kveldstimer ved bålet.

Da Ole Håvard la seg, tok jeg med meg kameraet og gikk meg en tur. Det var helt vindstille, og de eneste lydene var fuglene, nisene som pustet, og Ole Håvard som snorket.


Jeg satte meg nede på et skjær for å beundre utsikten. 4-5m unna meg dukket en oter opp. Han studerte meg lenge før han dykket. Etter noen sekunder reiste jeg meg for å ta fram kameraet. Da plasket det rett foran beina mine. Oteren hadde tydeligvis bestemt seg for å studere meg på nært hold. Nå dukket han opp noen meter unna, snudde seg og hveset mot meg, før han forsvant for godt. Og ingen bilder......

Ole Håvards snorking fristet sånn passe, og jeg bestemte meg for å sove ute. Det ble en god natt sammen med Exploreren, mens nisene pustet og peste rett på utsia.

Vind, og en syk turkompis:
Lørdagen kom med frisk bris fra Nord, og en Ole Håvard med feber. I sundet mellom Kolvika og Reinøya er det forholdsvis mye straum, og 10m/s vind er ikke helt gunstig for sjøføret. Vi brukte dagen i lavvoen, og jeg drakk et par kjeler kaffe mens Ole Håvard lå og rullet. Det hørtes ikke ut som han var i storform, nei. Ute i sundet var det hvite bølgetopper så langt øyet rakk.

Sliten-Ole

Utpå ettermiddagen var Ole Håvard klar for å gjøre et forsøk, og vi la følgende plan: Vi prøver å padle sørover med vinden, og krysser fra holme til holme mot sørvest til vi er på fastlandet. Jan Magne var på hytta på Stabbursnes, og vi ringte han for henting der vi måtte lande. Taueline og karabiner ble ordnet klart, i tilfelle Ole Håvard skulle gå "tom". Ved det minste tegn til forverring i formen, skulle Ole Håvard si fra.

Etter en kort padleøkt i forholdsvis høy sjø, ble det klart at Ole Håvard ikke kunne fortsette. Han begynte å bli alvorlig svimmel og kvalm, fikk smerter i brystet, og stråling i armene. Vi innså at padleturen var over, og padlet side om side inn i fjæra med sjøen brytende etter oss. Landingen ble ganske myk, og vi kom oss inn på en gressbakke der Ole Håvard fikk hvile. Nå begynte jeg å bli bekymret. Med symptomene som forelå, var det jo bare èn ting å gjøre: 113 og Sea King neste.....
Vi befant oss 20min unna 330-skvadronen på Banak, og jeg hadde ikke lyst å dra dette noe lenger. Vi gikk gjennom alternativene, eller rettere sagt mangelen på alternativer. En kryssing var helt uaktuelt, tauing eller ikke, og det virket jo heller ikke så smart å bli på Reinøya med pasienten. Ole Håvard gikk -noe motvillig- med på løsningen.

Gutta fra Banak var som vanlig raskt på pletten, og vi pakket utstyret og fikk oss vår første tur i Sea Kingen, selv om det kunne vært under morsommere omstendigheter. Legen i Lakselv ga etterhvert Ole Håvard lov til å dra hjem, og Jan Magne hentet oss og kjørte oss til Kolvika, der bilen vår sto. Feber-Ole sørget for at vi hadde ca 57 grader i bilen de siste milene hjem. Det var en sliten mann som takket for turen.

Hva har vi lært?
Vi har evaluert opplegget, og kom fram til at vi tok de riktige beslutningene. Tauing ville blitt for risikabelt, og hva skulle vi gjort ved en eventuell velt? Å bli på øya var ikke aktuelt, slik situasjonen etterhvert framsto. Denne turen endte ganske udramatisk, og det er viktig å gi seg mens man ennå har kontroll på situasjonen.

For to uker siden var jeg på teknikkurs, og lærte bla. om tauing av syke personer. Jeg kjøpte inn taueliner og karabiner før jeg dro hjem fra kurset. I dag virket det som et ganske smart valg. Vi trener regelmessig på forskjellige redningsøvelser, og har alltid med førstehjelpsutstyr på tur. Slike ting føles veldig godt å ha på stell når kompisen blir syk eller skadet. Jeg og Ole Håvard ble enige om at dette skulle på bloggen, som en liten "reminder".


Nå satser vi på rask bedring! Og fortsatt fokus på de uforutsette hendelsene.