Hei!

Velkommen til min kajakkblogg! Her legger jeg ut turbeskrivelser og bilder fra mine kajakkturer. Å padle havkajakk på 71' Nord gir meg en perfekt blanding av naturopplevelser og action! To måneder i året er sola helt fraværende, mens vi får betalt tilbake om sommeren med to måneders midnattsol. Med Barentshavet som nærmeste nabo er utfordringene mange. Vi gjør likevel vårt beste for å få kajakksesongen til å vare hele året! Som medlem av padlegruppa "Nordkaperne" håper jeg at flere får oppleve Nordkapp fra kajakken.

Viser innlegg med etiketten Årestrikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Årestrikk. Vis alle innlegg

mandag 29. mars 2010

Min første (og verste?) solotur!

Som nevnt i et annet innlegg er jeg for tiden uten ror på kajakken. Dette etter en glup idè om å padle alene sist lørdag. Tror jeg slo roret i en stein i fjæra, men det er lett å reparere. Etter turen kjørte jeg hjem, tok meg en øl, og skrev følgende:

Padlenytt fra nord.

Jeg har i dag oppdaget nye aspekter ved min ferskeste lidenskap, nemlig havpadling. Inspirert av det fine lørdagsværet bestemte jeg meg for å ta min første solotur med nyervervelsen. Jeg har kjøpt meg en Kajaksport Artisan. Det er en båt for viderekommende, eller "nybegynneren som tar en utfordring". Jeg er nok dessverre av den siste kategorien, dvs jeg er mann. (Hvor vanskelig kan dette være?) Jeg hadde padlet tre ganger med denne båten før i dag. I dag begynte alt så lovende, med blikkstille hav, solskinn, og flere timer "This is the sea" som oppladning. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å holde meg nær land, all den tid jeg var alene og, ja, noe uerfaren.

Ting drar seg til....
Det rare med oss menn er at vi veldig fort blir fornøyde med oss selv og våre prestasjoner. Etter en times tid med kosepadling kunne jeg konstatere at jeg nå begynte å mestre kajakken over all forventning. Som jeg tenkte, ikke så vanskelig. Været begynte imidlertid å dra seg til, så jeg begynte på returen. Det ble vind. Og bølger. Jeg holdt meg nær land, som planlagt. Full av tanker om min store framgang som padler som jeg var, kom den litt brått på, bølgen.... Det vil si, jeg så den egentlig i noen sekunder, der den kom inn på babord side, og jeg tenkte "jeg kommer til å velte!". Da jeg er en handlingens mann, følger jeg jeg gjerne opp tanker med handling, så også denne gang. Jeg veltet kontrollert til høyre, som det heter.

Egenredning i praksis.
Egenredning har jeg heldigvis øvd på. Både årepose- og cowboyredning sitter som et skudd i bassenget. Nå har vi dessverre ikke tilgang på bølgebasseng der jeg bor, og dette med bølger ble nå et frisk moment for oss som "tar en utfordring". Bølgene her nord holder ca 4'c, og viste seg svært effektive til å fylle kajakken etterhvert som jeg tømte den.Spennende!
Nåvel, jeg gjennomførte etterhvert enslags åreposeredning, og befant meg i kajakken igjen. Der satt jeg som støpt, med spruttrekket under meg. Dette forsøkte jeg å rette på, og gikk dermed på hau i havet igjen. Ny åreposeredning, og denne gangen klarte jeg på mystisk vis å vikle meg inn i årestrikken, slik at når jeg satte meg i kajakken (oppå spruttrekket) satt åra montert på ryggen min som et slags gevær. Går dette egentlig an? Mens jeg forsøkte å vikle meg ut av elendigheten, kom den første bølgens storebror forbi, og jeg returnerte umiddelbart til det våte element. Jeg forsøkte en cowboyredning, mest i desperasjon. Det gikk over all forventning, helt til det avgjørende øyeblikk når jeg skulle ha siste foten ombord. Krampe! I hofteleddsbøyeren. Vi menn er jo heldigvis utstyrt med en enormt høy smerteterskel, men dette ble rett og slett for mye. Tilbake i sjøen igjen.

Publikum!
Det jeg nå oppdager, får virkelig pumpa til å slå. Det samler seg en liten kø med biler inne på land! En mann er ute og vinker til meg. Jeg vinker tilbake, mens jeg tenker "forsvinn!". Han vet naturlig nok ikke hvordan han skal tolke vinkingen, og blir stående. Vinkende. Jeg baler med åresnorer, spruttrekk og den helvetes åreposen, kun avbrutt av vinking, mens jeg tenker på han på nettstedet "Qajaq". Han langhårete som demonstrerer redningsteknikker på videosnutter. Når det ser så enkelt ut. Jeg tenker at jeg skal oppsøke han, bare for å lugge han. Nå stopper også bussene fra Nordkapp. De er fulle av tyske turister som bivåner meg der jeg ligger og kaver og vinker og tar utfordringer på rekke og rad. Jeg begynner å tenke på krigen også. Men det er ikke lurt å tenke på krigen, ikke noe annet heller for den saks skyld, når man skal egenredde seg i bølger. Da velter man bare. Jeg gir opp, og lar meg drive inn til land med båten på slep. En slagen mann.

Evaluering.
Hva har jeg nå lært av denne turen? Ikke mye, for jeg tror fortsatt padling er gøy. Jeg har antakelig kjøpt feil årestrikk. I morgen er det søndag, og nye muligheter!