2012

Da er padleåret 2012 kommet til en ende. Det har stort sett handlet om "Norge på langs", uten at vi nådde akkurat det målet. For min egen del hadde jeg to målsetninger med årets langtur: Å padle fra Lindesnes og hjem, og å få være ute på tur i tre måneder. Det siste ble i alle fall en realitet, og en padletur fra Lindesnes til Helgeland er fortsatt en bra tur. I tillegg ble det noen dager padling fra Tromsø og nordover. Å planlegge en så lang tur var ikke helt enkelt, og vi hadde rett og slett for dårlig tid.

Som de livsnyterne vi er, ble det mange artige stopp, og mange nye bekjentskaper. Dette stjal nok av tiden vår, men i ettertid ser jeg at det var verdt det. Det var VÅR tur, og vi kunne fylle dagene etter eget ønske. Været kan man som kjent ikke planlegge, og i år var det definitivt ikke på vår side. På forhånd så jeg for meg at vi skulle sitte ute ved bålet om kveldene, men det handlet stort sett om å komme seg inn for å fyre primus. Akkurat det var litt skuffende. Padleøktene bar preg av motvind. Etter 11 uker var vi nok mer demotiverte og slitne enn vi forsto selv.

Som med alt annet, forsvinner de dårlige minnene, og de gode står igjen. Folk og steder fra Agder til Nordland, turlivet med Lars, Tv-teamet som fulgte oss i Nord-Norge, og mye annet. Noen dårlige opplevelser dukker også opp. Sletta og Stadt var ikke spesielt hyggelige steder å være i kajakk, og vi fikk oppleve hvordan det føles å miste kontrollen over omgivelsene. Det gikk bra, men jeg tar ikke så lett på å padle ute i storhavet lenger. Som Alf sier det: "Det er bedre å sitte i sofaen og ønske seg ut i kajakken, enn å sitte i kajakken og ønske seg hjem i sofaen." Det var noen minutter der ute, at jeg satt og ønsket meg hjem til sofaen.

Men vi gjorde det! Vi tok 3 måneder fri fra verden, og padlet på tur. Det gjorde et bra innhogg i budsjettet, men sånt blir fort glemt. Og Lars og meg? Folk ristet på hodet da de så oss på kafe i Honningsvåg like etter hjemkomsten. Vi har fortsatt mye å prate om, og jeg tar gjerne flere turer med Lars. Jeg er litt stolt av den delen, for det krever noe av to personer å dele telt i så lang tid.

For 2013 har jeg ingen store planer, og det er godt. Jeg skal padle kajakk uten tidspress, og det er mange plasser i Vest-Finnmark jeg har lyst å se.

Alfa Fritid kommer jeg heller ikke utenom. Alf var vår "'landmann" på langturen, og leverte som vanlig varene. Bokstavelig talt. I tillegg ble det et par hviledager hjemme på ranchen til Alf i Tromsø. I 2013 tror jeg han får ordne oss et aktivitetslederkurs.

Godt nytt padleår!

Kajakk-karrieren over?

....Det er et av mange spørsmål som har meldt seg de siste dagene. Jeg har nemlig fått influensa, og livet har passert i revy i snart tre dager. Influensa biter som kjent ikke noe særlig på kvinner, mens vi menn virkelig får kjenne det. Naturen er snedig innrettet sånn; de svakeste blir spart for de verste lidelsene. Min gode venn Monica foreslo at jeg skulle forsøke å sette ord på de prøvelsene jeg har vært gjennom siden søndag. Hun ønsker å forstå, og det synes jeg det står respekt av.

Det verste for en mann med influensa er faktisk stigmatiseringen. Mest fra uvitende kvinner som forveksler Manneinfluensa med litt feber etterfulgt av muskel- og leddsmerter, altså det som kjennetegner en Kvinneinfluensa. Men vår influensa er så mye mer. Vi snakker om en rekke forskjellige symptomer som hver for seg kunne sendt Gerd Liv Valla rett i dørken. Og vi får alle samtidig....

Søndag -dagen før dagen:
Jeg har vakthelg, og er på jobb. Det er noe som ikke virker riktig i kroppen, og jeg tenker: "Er det influensa på vei?" (Vi bruker ofte verstefallsteorien i politiet.) Jeg slår meg til ro med at det sikkert bare er søvnmangel, lungebetennelse, benbrudd, eller noe annet.

Mandag -dag 1:
Hva som hender i løpet av dag 1, blir for det meste gjetninger. Belastningen er så stor at jeg tror hjernen fortrenger det meste av de første 24 timene. I ettertid viser det seg imidlertid at man -sannsynligvis ved hjelp av en nedarvet, umenneskelig viljestyrke- har fått varslet jobben. Det er denne urkraften som gjennom tidene har satt menn i stand til å utkjempe kriger, erobre verdenshavene, og å gå på Ikea med kona, for å nevne noe.

 Synsinntrykk, dag 1

Tirsdag -dag 2:
Man kommer såpass til hektene at man kan fullføre en tankerekke. Man fastslår at; "Jo, det var influensa." Man sjekker hvor mange dager man har vært borte, og kan på den måten anslå styrken på angrepet. Èn dag er normalen. Sjefen min er mann, så jeg trenger ikke kaste bort tid på å forklare han hvordan det ligger an. Faren er på ingen måte over, og enhver anstrengelse kan gi et tilbakefall til dag 1. Man holder senga.

Når jeg var liten gutt på begynnelsen av 80-tallet, var dag 2 omtrent som følger: Mamma var hjemme fra jobb, til tross for at hun som kvinne ikke hadde noen mulighet til å ane omfanget av mitt sykdomsbilde. Pappa forsto selvfølgelig hva som foregikk, men ingen mann vil se sine nærmeste så langt nede. Han dro tidlig på jobb. Mamma kjøpte Cola, banan og Fantomet til meg. På Tv var det "Trim for eldre", som om ikke influensaen var nok. Jeg leste om Fantomet, denne hardbarkede karen som bekjemper ondskap til daglig, men reflekterte aldri som barn over at Fantomet aldri hadde influensa. Som voksen mann skjønner man jo sammenhengen: De ukene Fantomet har influensa, er det rett og slett ikke noe å skrive om. Da ligger han stiv i hodeskallegrotten, ute av stand til å bekjempe så mye som en butikktyv. Det er i disse ukene at man får servert gamle episoder, sånn at ingen skal fatte mistanke.

Nå til dags er det et bedre tv-tilbud, og man har gjerne en Ipad også. Dag 2 går derfor med til å ligge å kjenne på smertene som river i kroppen, mens man oppdaterer seg på nyheter og tv-serier. Man insisterer på en måte på å leve et mest mulig normalt liv, selv om man innerst inne vet at man burde vært på sykehus. Man vil jo ikke være til belastning, og dessuten har man overlevd dag 1. Det gir den nødvendige selvtillit til å gå videre uten medisinsk hjelp.

Dag 3, onsdag:
Nå går feberen ned mot 40, og man nærmer seg antakelig det kvinner forbinder med en meget hard influensa. Nå får man lyst å gå en tur på jakt, snekre, eller padle kajakk. Klok av skade holder man seg likevel i ro en stund til, slik at man ikke får tilbakefall. Litt ro og hvile nå, og man er igjen rustet til å håndtere hverdagens mange utfordringer.

Håper jeg med dette kan bidra til utvidet forståelse på tvers av kjønnsgrensene!

Årets jaktferie.

Siden 2006 har jaktturen til Kjæs i Porsanger vært en fast happening. Vi bor på hytta til Ole Håvard, men i år la vi også inn en natt i lavvo. Robert og Ole Håvard var klare med hagla, men siden rypebestanden er på et bunnivå, tok jeg kun med kamera i år.

Midterste bilde:Roar, Ole Håvard og Robert

Nederst: Lord Canon (omdøpt pga hodeplagg og kamera)

Roar, Bjørn, Helge og de andre, var som vanlig på plass på nabohyttene. Skogene på Kjæs er fulle av Honningsvåginger i høstferien. Dette til tross; dyrelivet ser ut til å tilpasse seg fort.

Fredag til lørdag var det altså klart for lavvolivet. Vi dro til fjells for å finne bedre rypeterreng.

Fotojakta begynte bedre enn haglejakta. På vei ned til parkeringsplassen møtte vi en ung elgokse. Dessverre ble ingen av bildene helt skarpe.

Så var det ut for å fange mat! Jeg vil her legge ut noen bilder av småvilt, sånn at Robert og Ole Håvard har noe å glede seg over. Dessverre ble det ingen fangst på haglegutta, noe som får meg til å tenke på Jan Magne Gaares filosofi: "Det er bedre å være god, enn å være dårlig."  Mulig jeg nevnte i teltet også.

Fotojakt fungerte ganske bra, men i gode rypeår tror jeg hagla blir med igjen.