Det verste for en mann med influensa er faktisk stigmatiseringen. Mest fra uvitende kvinner som forveksler Manneinfluensa med litt feber etterfulgt av muskel- og leddsmerter, altså det som kjennetegner en Kvinneinfluensa. Men vår influensa er så mye mer. Vi snakker om en rekke forskjellige symptomer som hver for seg kunne sendt Gerd Liv Valla rett i dørken. Og vi får alle samtidig....
Søndag -dagen før dagen:
Jeg har vakthelg, og er på jobb. Det er noe som ikke virker riktig i kroppen, og jeg tenker: "Er det influensa på vei?" (Vi bruker ofte verstefallsteorien i politiet.) Jeg slår meg til ro med at det sikkert bare er søvnmangel, lungebetennelse, benbrudd, eller noe annet.
Mandag -dag 1:
Hva som hender i løpet av dag 1, blir for det meste gjetninger. Belastningen er så stor at jeg tror hjernen fortrenger det meste av de første 24 timene. I ettertid viser det seg imidlertid at man -sannsynligvis ved hjelp av en nedarvet, umenneskelig viljestyrke- har fått varslet jobben. Det er denne urkraften som gjennom tidene har satt menn i stand til å utkjempe kriger, erobre verdenshavene, og å gå på Ikea med kona, for å nevne noe.
Synsinntrykk, dag 1
Tirsdag -dag 2:
Man kommer såpass til hektene at man kan fullføre en tankerekke. Man fastslår at; "Jo, det var influensa." Man sjekker hvor mange dager man har vært borte, og kan på den måten anslå styrken på angrepet. Èn dag er normalen. Sjefen min er mann, så jeg trenger ikke kaste bort tid på å forklare han hvordan det ligger an. Faren er på ingen måte over, og enhver anstrengelse kan gi et tilbakefall til dag 1. Man holder senga.
Når jeg var liten gutt på begynnelsen av 80-tallet, var dag 2 omtrent som følger: Mamma var hjemme fra jobb, til tross for at hun som kvinne ikke hadde noen mulighet til å ane omfanget av mitt sykdomsbilde. Pappa forsto selvfølgelig hva som foregikk, men ingen mann vil se sine nærmeste så langt nede. Han dro tidlig på jobb. Mamma kjøpte Cola, banan og Fantomet til meg. På Tv var det "Trim for eldre", som om ikke influensaen var nok. Jeg leste om Fantomet, denne hardbarkede karen som bekjemper ondskap til daglig, men reflekterte aldri som barn over at Fantomet aldri hadde influensa. Som voksen mann skjønner man jo sammenhengen: De ukene Fantomet har influensa, er det rett og slett ikke noe å skrive om. Da ligger han stiv i hodeskallegrotten, ute av stand til å bekjempe så mye som en butikktyv. Det er i disse ukene at man får servert gamle episoder, sånn at ingen skal fatte mistanke.
Nå til dags er det et bedre tv-tilbud, og man har gjerne en Ipad også. Dag 2 går derfor med til å ligge å kjenne på smertene som river i kroppen, mens man oppdaterer seg på nyheter og tv-serier. Man insisterer på en måte på å leve et mest mulig normalt liv, selv om man innerst inne vet at man burde vært på sykehus. Man vil jo ikke være til belastning, og dessuten har man overlevd dag 1. Det gir den nødvendige selvtillit til å gå videre uten medisinsk hjelp.
Dag 3, onsdag:
Nå går feberen ned mot 40, og man nærmer seg antakelig det kvinner forbinder med en meget hard influensa. Nå får man lyst å gå en tur på jakt, snekre, eller padle kajakk. Klok av skade holder man seg likevel i ro en stund til, slik at man ikke får tilbakefall. Litt ro og hvile nå, og man er igjen rustet til å håndtere hverdagens mange utfordringer.
Håper jeg med dette kan bidra til utvidet forståelse på tvers av kjønnsgrensene!